Begora's Tamira
17.11.1999-10.08.2011
If I could relive yesterday,
Just even for awhile,
I'd wag my tail and kiss you,
Just so I could see you smile.
But, then I fully realized,
That this could never be;
For emptiness and memories
Will take the place of me.
So when tomorrow starts without me, Don't think we're far apart. For every time you think of me, I'm right there, in your heart.
The Rainbow Bridge
Just this side of heaven is a place called Rainbow Bridge.
When an animal dies that has been especially close to someone here, that pet goes to Rainbow Bridge.
There are meadows and hills for all of our special friends so they can run and play together.
There is plenty of food, water and sunshine, and our friends are warm and comfortable.
All the animals who had been ill and old are restored to health and vigor; those who were hurt or maimed are made whole and strong again, just as we remember them in our dreams of days and times gone by.
The animals are happy and content, except for one small thing; they each miss someone very special to them, who had to be left behind.
They all run and play together, but the day comes when one suddenly stops and looks into the distance. His bright eyes are intent; His eager body quivers. Suddenly he begins to run from the group, flying over the green grass, his legs carrying him faster and faster.
You have been spotted, and when you and your special friend finally meet, you cling together in joyous reunion, never to be parted again. The happy kisses rain upon your face; your hands again caress the beloved head, and you look once more into the trusting eyes of your pet, so long gone from your life but never absent from your heart.
Then you cross Rainbow Bridge together....
Author unknown...
Kjære Mira, jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk bli kjent med deg de siste årene du levde. Jeg har aldri, hverken før eller etter, møtt en hund med slik personlighet og utstråling. Du var sjefen i flokken, det var aldri tvil om det, og du holdt orden med stor omtanke og verdighet, det var aldri tvil om rang med deg i huset, og du ledet en harmonisk og fornlyd flokk. Det ene øyeblikket fortalte du oldebarnet ditt, Chianti, akkurat hvor skapet skulle stå, og i neste øyeblikk lå du i lekestilling foran henne, klar for å herje litt.. Du ble nesten 12 år gammel, og de 12 årene fikk du tilbringe hos verdens beste familie, Eva og Egil. De var heldige som fikk akkurat deg Mira, for du var spesiell på så mange måter. De siste månedene du levde ble du verre og verre til beins, selv om du var like ung og livlig til sinns. Først i døra var du når det ble snakk om tur, og når vi begynte å kle på jakker og sko var du helt i hundre foran ytterdøra, så utrolig klar for action.. Men kroppen klarte desverre ikke følge med, du tålte ikke turer lengre, og trappa opp til huset ble en stor prøvelse for deg, hver dag.. Det var vondt og sårt å se deg bli gammel...
Kjære Mira, du er dypt savnet, vi skal aldri glemme deg, takk for alt....
Klemmer og mange tanker fra Tina, Bella, Lexie, Chianti, Maya og Trixie
